Det skulle begynt for flere timer siden. Jeg sitter på rom 107 på Hyatt Regency i Köln. Et pent hotellrom med krembeige vegger, rødbeige gardiner og gulbeige stoler. Nå er det omgjort til venterom. Senga er erstattet av et rundt bord, og rundt det sitter vi. Journalister fra hele Europa som venter på audiens hos verdens største kvinnelige plateartist. Klokka er snart fem, og noen forteller de har ventet siden klokka ett.
Mariah Carey seiler i medvind med orkans styrke om dagen. Hennes siste album The Emancipation of Mimi blir omtalt som det største comebacket i moderne showbiz.
“Forsyn dere med champagne. Vi har laget et ‘Sweet Sixteen-party” i dag!” Mariahs nyeste singel “We Belong Together” er hennes 16. førsteplass i USA. Bare Elvis og Beatles har hatt flere, sprudler representanten for plateselskapet, før hun ser på klokka og kaster seg over timeplanen igjen.
Klokkeslett blir strøket ut, nye blir satt opp, og troppen av frammøtte journalister blir flyttet rundt på lista med en militærstrategs presisjon. Champagnen til tross, stemningen er smånervøs. Og det er ikke fordi de tilreisende journalistene er nervøse før de eksklusive minuttene alene med divaen. De lurer rett og slett på om de kommer seg hjem til Østerrike, Sveits, Sverige og Norge i dag.
Ei mørk jente kommer inn, og journalistene fatter mot. Kan det være et tegn fra rommet ved siden av at det begynner å skje ting? At stjernen har tatt steget ned blant oss? Den nyankomne er fra teamet til Carey. Etter sigende har divaen underholdningsbransjens aller største entourage — en blanding av venner og ansatte hvis hovedbeskjeftigelse er den samme: Å gjøre livet “smooooooth” for Mariah.
Hun hilser så vidt og går mot telefonen. Hennes oppgave er å ringe romservice: Carey er sulten.
“Nei. Ved siden av. Er dette vanskelig for deg? Jeg sa «en blandet grønn salat, med blader av romainesalat ved siden av». Skjønner du? VED SIDEN AV! OK? Og så litt presset sitron over, og en stor skål av den beste olivenoljen dere kan skaffe. Også den ved siden av.” Tida går. Og går. Sekunder blir minutter, minutter blir timer. Carey har sikkert fortært salatbladene sine for lenge siden. Og hele tida ankommer nye mennesker rom 107. Et par journalister til, og en tilsynelatende endeløs strøm av folk fra “Team Carey.” Plutselig skjønner alle at noe er på gang. Carey har ankommet suiten vegg i vegg! Nå begynner det snart. Men for noen av de frammøtte er det allerede for seint. Den sveitsiske journalisten ser oppgitt på klokka og nikker til representanten fra plateselskapet: Han tar imot tilbudet om å overnatte på selskapets regning — og får ny intervjutid, helt nederst på arket.
Jeg puster lettet ut. Kanskje rekker jeg nå både å gjøre intervjuet og flyet hjem?
“Hi, how are you? Please sit down.” Med en elegant håndbevegelse inviterer Carey meg ned i sofaen. Suiten er for anledningen gjort om til tv-studio. Dekoren består av utallige telys og et titall duftlys. Og Carey sjøl? Hun er så pen og flott som bare godt betalte sminkører, frisører og stylister kan gjøre en. Ansiktet er glatt som marmor, øynene er store, mørke og blanke, og vippene er tjukke, lange og falske. Superstjernen er blid som smør. Suksessen med The Emancipation of Mimi og opptredenen på Live 8 i London i starten av juli preger henne fremdeles.
“Stemningen på Live 8 var fantastisk. Energien var utrolig. Alle som var der bidro til det.”
Hva synes du om det politiske budskapet til Live 8?
“Jeg er ikke noe politisk menneske. Jeg er et medfølende menneske. Hele poenget var å skape bevissthet, og det tror jeg vi klarte. Alle involverte var enige om at det var en morsom konsert, men at det ikke måtte slutte der. Det må fortsette. Folk må forsøke å få slutt på fattigdommen. You know, make poverty history,” sier Carey, og stryker bort en lang, blond lokk med lillefingeren.
Siden hun slo gjennom i 1990 har det oppstått en rekke rykter om divaen. Noen er sanne: Hun kommer alltid for seint. Noen er usanne, som at hun skal ha sagt at hun misunte afrikanske barn fordi de var så slanke og pene, men syntes det var ekkelt at de ofte hadde så mange fluer i øynene.
“Det underligste jeg har lest om meg selv?” Carey tenker seg om. “Det ble påstått at jeg ikke kunne gå på tregulv. At jeg måtte ha tepper. Og at jeg ikke går i trapper. Sannheten er at jeg hater heiser. Jeg har sittet fast i heiser over hele verden. Så jeg foretrekker trapper. Ja, jeg elsker trapper. Men sånt kan jeg ikke ta innover meg. Det som virkelig betyr noe, er arbeidet jeg etterlater meg.”
Carey vakte tidlig oppsikt med sitt stemmeregister som strekker over fire oktaver — og det er mye — men historien om superstjernen Mariah Carey begynte da hun ble kjæreste med Tommy Mottola, den gangen en av toppsjefene i plateselskapet Sony. Carey var 18 år og ønsket seg et eventyrbryllup. Det fikk hun. Arrangementet var inspirert av bryllupet mellom Charles og Diana, og Carey hadde tiara og kjole med åtte meter slep. Men selv eventyrbryllup kan få en tragisk utgang.
“I begynnelsen ble ikke så mye forandret. Jeg hadde mine egne krøller, min egen lille kjole og hadde allerede skrevet ‘Vision of Love.’ Men da jeg begynte å bli berømt ble Tommy enormt kontrollerende. Jeg var gift med sjefen, og han plasserte alle sine folk rundt meg. Han hadde fullstendig kontroll over alt jeg gjorde. Jeg ble fortalt hvordan jeg skulle kle meg, oppføre meg og hva jeg skulle si. Jeg kunne ikke ha sittet i dette intervjuet nå og sagt det jeg mente. Hvis jeg skulle komme med en uttalelse som ikke helt passet, ville noen øyeblikkelig ta en telefon.”
Til din mann?
“Ja. Til min mann og min sjef. Det var som å ha en veldig streng far. Jeg så kanskje lykkelig ut, der jeg satt og sang ‘Dreamlover, come rescue me…, la la la’,” synger Carey.
Men du var dønn ulykkelig?
“Ja. Det var så ille at jeg følte at min identitet var i ferd med å bli fullstendig utslettet. At alt jeg var, ble stjålet fra meg. Til slutt sto valget mellom å gå under eller bryte tvert. Hvis du virkelig elsker noen, må du la dem få lov å være den de er. Du kan gjerne lære dem ting, hjelpe dem å finne veien, men du må ikke knuse dem i prosessen. Likevel var forholdet godt for oss begge, både han og jeg fikk mye ut av det,” sier hun.
Sony og Mottola fikk en melkeku som garanterte astronomisk salg. Carey ble 1990-tallets mest suksessrike stjerne. Så mektig var Carey blitt, at da hun brøt med Sony, inngikk hun en kontrakt med Virgin på ufattelige 80 millioner dollar. Det var nok en verdensrekord på Careys CV. Så kom nedturen.
Krise! Kollaps! Sammenbrudd! Virgin skulle lansere sin nye stolthet i dobbeltpakning. I september 2001 kom både albumet og filmen Glitter. Kritikkene var ikke nådige og timingen den verst tenkelige. “11. september 2001,” stønner hun. “Ja, snakk om bad timing!”
Carey flytter på seg i sofaen. Selv nå, når hun går rundt i en kontinuerlig comeback-rus, framkaller dette ubehag hos divaen. I tida som fulgte ble Carey og Glitter offer for rene vitsemaratonen i de amerikanske talkshowene.
“Talkshowvertene ville ikke snakke om 9/11, i slike situasjoner tyr de til temaer som ikke er for dype og som ikke skaper problemer for dem. Jay Leno vitset om meg i ukevis. Da jeg nylig var gjest hos ham fikk jeg blomster. ‘Du vet, Mariah,’ sa han, ‘vi spøker jo bare med folk vi virkelig liker’.” Carey himler med øynene. “Whatever, tenkte jeg.”
Privat var det også en vanskelig tid for Carey. “Sånt virker alltid inn på arbeidet til kunstnere. Og når vi velger å snakke ut om det, kan det ha en positiv effekt på andre. For eksempel for folk som sliter med depresjon, eller føler de aldri vil klare å overvinne sine problemer. For mange er jeg kanskje bare en artist som synger pene ballader, en person som tar på seg et søtt lite antrekk og spiller inn en video. Men da hører de ikke på tekstene. Jeg har skrevet sanger som har hatt betydning for mange. ‘Close My Eyes’ har åpenbart hatt stor betydning for mange unge jenter. Jenter som er blitt mishandlet og har hatt det vanskelig, har fortalt meg at akkurat den sangen var med på å holde dem oppe. At jeg får slike tilbakemeldinger, at folk jeg møter takker meg — det er det som blir viktigst for meg.”
Nå går Mariah på autopilot. Hun snakker om hvor morsomt det har vært å jobbe med det siste albumet sitt. Om hvordan hun alltid har digget hip hop. Det jeg er mest opptatt av er tida. Jeg skulle vært på vei til flyplassen for lenge siden. Hvis jeg stikker nå, er det kanskje et ørlite håp for at jeg kommer meg hjem i kveld…
Eh, Miss Carey, du skjønner… jeg må dessverre løpe nå hvis jeg skal nå flyet.
Jeg begynner å reise meg og Carey ser ut som et spørsmålstegn. En av representantene for plateselskapet styrter til og et par av Careys folk begynner å snakke lavt sammen. Jeg tenker på den berømte sluttscenen i Sunset Boulevard der Gloria Swanson freser “No one leaves a star!” Men det får så være. Etter å ha ventet i timevis klarer jeg ikke dy meg:
Helt til slutt: Du som er musiker der timing betyr alt, hvorfor er du alltid…
“Forsinket?” Carey smiler uskyldig og trekker på skuldrene. “Jeg beklager og er fryktelig lei for det,” sier hun og senker stemmen et hakk. “Men du skjønner, det er ikke jeg som lager timeplanene. Jeg er et utpreget nattmenneske og intervjuene begynner ofte så tidlig om morgenen. Men jeg jobber med saken. God tur, håper du når flyet,” sier hun og rekker fram hånda.
Jeg ankommer avgangshallen akkurat i det meldingen kommer over høyttalerne: Grunnet uvær over Frankfurt blir Lufthansa flight 1257 minst en time forsinket.